Mitt hjerte alltid vanker i Jesu føderom, der samles mine tanker som i sin hovedsum. Der er min lengsel hjemme, der har min tro sin skatt; Jeg kan deg aldri glemme, velsignet julenatt!
Slik begynner en av våre mest elskede julesalmer, skrevet av den danske dikteren og presten Hans Adolph Brorson i 1732. Salmen feirer Jesu fødsel som en hellig og underfull hendelse. Den enkle, men gripende teksten inviterer oss til å tenke over julens budskap.
I juleevangeliet sier engelen til hyrdene – etter å ha fortalt dem om en stor glede, en nyfødt frelser i Davids by som er Messias, Herren: «Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe» (Luk 2,10-12).
Og Brorson uttrykker en lengsel etter å bli med, han også, til Jesu føderom. Hjertet hans vanker (vandrer) stadig dit, fylt av ærefrykt. Han sier at det enkle krybberommet skal være hans «hjertes frydeslott» (vers 2), et åndelig hjem. For det som der har skjedd er så ufattelig stort og gledelig.
«Under uten like, hvor kan jeg vel forstå..» Det er jo Gud av himmerike som av kjærlighet til oss mennesker har latt seg føde som et lite og sårbart barn. Jesus er på samme tid sann Gud og sant menneske. Men hvorfor ble han ikke heller født på et kongelig palass og lagt i en praktfull seng med silkedyne? I stedet velger Gud å bli født i enkle, fattige kår og lagt i en krybbe med høy og strå? Slik blir det veldig tydelig at Frelseren og frelsen er tilgjengelig for alle. Han ble fattig for å gjøre oss rike (2 Kor 8,9).
Til slutt bryter Brorson ut i en lovprisning av Jesus, fylt av takk og hengivenhet:
Akk, kom, jeg opp vil lukke mitt hjerte og mitt sinn og full av lengsel sukke: Kom, Jesus, dog herinn! Det er ei fremmed bolig, du har den selv jo kjøpt, så skal du blive trolig her i mitt hjerte svøpt.
Jeg gjerne palmegrene vil om din krybbe strø, for deg, for deg alene jeg leve vil og dø. Kom, la min sjel dog finne sin rette gledes stund, at du er født herinne i hjertets dype grunn!
Ja, for tanken på Jesu store kjærlighet og fullbrakte frelsesverk for oss, gjør at vi blir fylt av kjærlighet og takknemlighet tilbake. Vi vil at Han skal bo hos oss og ta stadig mer plass. Fordi han har levd og dødd for oss, vil også vi gjerne leve og dø for ham. Vi tilhører ikke lenger oss selv. Vi er kjøpt, og prisen betalt (1 Kor 6,19-20).
Jesus er svaret på menneskenes dypeste lengsler og behov for frelse, fred og glede, også i 2025 og i året som ligger foran oss. «Må Kristus ved troen bo i deres hjerter og dere stå rotfestet og grunnfestet i kjærlighet» (Ef 3,17).
I forbindelse med at det i vår skulle velges en ny pave i Roma, oppsto en intens og langvarig debatt i den kristne dagsavisen Dagen. Redaktør Tarjei Gilje diskuterte den 7. mai en påstand fra evangelist Jørn Strand om at den katolske kirke er vranglærende. Som bevis ble nevnt læren om pavens ufeilbarlighet, Maria-dyrkelsen og helgendyrkelsen. Den lutherske teologen Jan Bygstad fremholdt da i en artikkel – «Romerkirken og reformasjonen» – at det i virkeligheten er læren om selve frelsen som er det helt sentrale i romerkirkens avvik fra Bibelen. Der den klare bibelske og lutherske læren er at «mennesket frelses ene og alene på grunn av Kristi gjerning som vår stedfortreder, ved tro, uten noen gjerning eller fortjeneste fra vår side», ser Rom rettferdiggjørelsen «som en helbredelsesprosess, der mennesket samarbeider med Guds nåde og gradvis forvandles».
Den lutherske læren – med sine slagord om Skriften alene, Troen alene, Nåden alene og Kristus alene – ble forbannet av det romerske Tridentinerkonsilet 1548-63. Bygstad poengterte at «avvisningen av evangeliet og av den lutherske frelsesforståelsen er den samme i dag som i reformasjonsårhundret … Det eneste som er endret siden den gang, er samtaleklimaet … Romerkirken forkynner et annet evangelium.» (Dagen 12. mai 2025)
Protestene fra romersk-katolsk side kom raskt og på løpende bånd. Tre lærere tilknyttet Høgskolen NLA (Norsk Lærerakademi), Kim Larsen, Dag Øivind Østereng og Peder Solberg, alle tidligere lutheranere, skrev hver sine motinnlegg. Bygstads anklage om «et annet evangelium» er ifølge dem en alvorlig påstand og en grov forenkling. For også romerkirken lærer at mennesket frelses av nåde, ved troen. «Rettferdiggjørelsen forstås i katolsk teologi ikke som en gjerning av oss, men en nådens gave som også forvandler,» skriver Kim Larsen, og oppsummerer at «kjernen i denne konflikten handler … om autoritet. Hvem har fått myndighet til å tolke Skriften og forkynne evangeliet på Kirkens vegne (jf. Matt 16,18–19)? Når Skriften løsrives fra Kirkens autoritet, blir det i realiteten hver mann sin pave. Bygstad avviser Roma, men tar selv plass på stolen.» (Dagen 14. mai 2025)
På det siste svarte Bygstad at selv om det er sørgelig at den protestantiske kristenhet er blitt svært oppsplittet, er alternativet – å underordne seg pavens autoritet – «ikke holdbart, rett og slett fordi det er ubibelsk. Å gi lederen for et religiøst hierarki en slik myndighet, er å institusjonalisere et epistemologisk hegemoni som allerede i utgangspunktet gjør det umulig å stille spørsmålstegn ved noe som helst av det som læres. Autoriteten blir selvbekreftende, det kan pr. definisjon ikke finnes noen motsetning mellom Skrift og kirke. Kirkens lære fungerer som teologisk overbygning over og legitimering av den pavelige autoritet.»
«Den lutherske bekjennelsen hviler rent erkjennelsesteoretisk i overbevisningen om at Bibelen er klar fordi den er «Den Hellige Ånds bok». Den Hellige Ånd vet å tale klart, tydelig og forståelig, – han driver ikke med tåketale som må «tolkes» av en kirkelig autoritet som gjør krav på enerett til å forstå det bibelske vitnesbyrd korrekt. Det tolkningsmonopol som paven gjør krav på, gjør mennesket avhengig av Rom som synlig frelsesinstitusjon i stedet for av Guds Ord. Men det er en hovedsak for reformasjonen å fremholde at Skriften alene er troens kilde, og at et menneskes evige salighet står og faller med forholdet til Guds ord: «Hør, så skal du leve!» (Jes 55,3)»
Vedrørende rettferdiggjørelsen, svarer Bygstad at han er fullt klar over at også Rom lærer at frelsen er «av nåde»: «Problemet er imidlertid at Rom legger noe annet i nådebegrepet enn den lutherske tro og bekjennelse gjør.» Han henviser til vedtak fra tridentinerkonsilet som dogmefestet hva som er forpliktende katolsk lære (og som bekreftes av Den Katolske Kirkes Katekisme), blant andre Canon 9:
«Hvis noen sier at den ugudelige rettferdiggjøres av tro alene, og forstår dette slik at intet annet som kan medvirke til rettferdiggjørelsens nåde, er nødvendig, og at det på ingen måte er nødvendig for ham å forberede eller disponere seg med en bevegelse av egen vilje: Han være forbannet!»
Tridentinerkonsilet fordømmer med rene ord det som er sentrum i luthersk evangelieforståelse – og Paulus’ undervisning i Rom 3-4 og Gal 2-4. «Det skjelnes ikke mellom rettferdiggjørelse og helliggjørelse, mennesket er rettferdiggjort i samme grad som det er helliggjort. Rettferdiggjørelsen er en gradvis helbredelsesprosess der nåden samvirker med den frie vilje. Av denne grunn tales det om «fortjeneste» (meritum) i denne sammenheng.» Men, understreker Bygstad videre, «det trengs intet i tillegg til det Jesus har gjort, Jesu rettferdighet er fullkommen: Dette er ikke noe som er avhengig av min helliggjørelse, det Jesus har gjort er fullt tilstrekkelig til å stå rettferdiggjort i Guds øyne. Han tilføyer at «begrepet «rettferdiggjørelse» som Paulus anvender særlig i Romer- og Galaterbrevet, er hentet fra samtidens rettsspråk: Det betyr «frikjennelse». Når en person står anklaget i retten, og retten finner ham uskyldig, blir han frikjent. Slik blir en synder frikjent fordi Jesus har gått i hans sted (Rom 3,21ff).»
Til dette svarte katolikkene at Bygstads og den gamle lutherske lære om rettferdiggjørelsen, der «mennesket blir rettferdig, ikke fordi det er blitt forvandlet, virkelig rettferdig, men fordi Gud sier det,» er noe som «reduserer evangeliet til et stykke religionspsykologisk spill, og frelsen til et teologisk regnestykke i himmelen». (Dagen 25.06)
Ifølge Bygstad er dette en bespottelig påstand. «Fundamentalt i Paulus’ undervisning om rettferdiggjørelsen er ordene om Abraham: «Abraham trodde Gud, og det ble tilregnet ham som rettferdighet» (1 Mos 15,6; Rom 4,3 Gal 3,6). Det er Herren som gjør dette, «tilregner» rettferdighet. Det er dette som er saken i den lutherske bekjennelse (Conf Augustana, art 4). … Lutherdommen fornekter ikke på noen måte helliggjørelsen, at det også skjer noe i menneskets liv, men avviser bestemt – med Paulus – at våre gjerninger/helliggjørelse kan bidra noe som helst i rettferdiggjørelsen.»
Bygstad ble videre beskyldt for å ha en dårlig økumenisk holdning, ved å «bli værende på 1500-tallet i dialogen om katolsk tro». «Den katolske kirke har utdypet og presisert sin forståelse i nyere tid.» Det ble henvist til «Felleserklæringen om rettferdiggjørelsen» som i 1999 jo ble undertegnet av representanter for både den lutherske og romersk-katolske kirke. Bygstad repliserte at de lutherske undertegnerne den gang var liberalteologer og på ingen måte gode representanter for ekte lutherdom.
I tillegg til Jan Bygstad og de nevnte katolikkene, var også en rekke andre debattanter involvert, blant dem bibelskolelærer, forkynner og tidligere redaktør i Dagen, Johannes Kleppa. I artikkelen «NLA ble ikke opprettet for å fremme katolsk teologi» undret han seg over at ansatte ved NLA Høgskolen er forsvarere av katolsk lære og angriper luthersk lære. Basis for skolen er nemlig fortsatt: «NLA Høgskolen bygger på den kristne tro slik den er uttrykt i Bibelen og den evangelisk-lutherske bekjennelse.» Han «opplever det som et stort problem og som illojalitet å bruke den tilliten en har fått ved en luthersk institusjon … til å fremme katolsk teologi.»
Jan Bygstad fortjener takk for sitt solide forsvar av luthersk lære i hele tretten debattartikler som ble lærerike for mange lesere. I vår tid, hvor det er så vanlig at kristne ledere relativt enkelt konverterer fra lutherske kirker til Rom, er det nødvendig å gjøre det klart hvor store forskjeller det faktisk er mellom romersk-katolsk og ekte luthersk lære. Sofie Braut, en av redaktørene i Dagen, mente at samarbeidet mellom lutheranere og katolikker i politisk-etiske og sosial-etiske spørsmål kanskje må revurderes, etter at debatten har vist hvor stor den teologiske kløften i virkeligheten er.
(Publisert i Tidskriften Biblicum, 4/2025 – «Utblick över samtiden» )
«Jeg formaner dere, søsken, til å holde øye med dem som skaper splittelse og fører andre til fall ved å gå imot den lære dere har tatt imot. Hold dere unna dem!» Rom 16,17
Dette bibelverset er et kall til sann enhet og troskap mot Bibelens lære. Herrens apostel formaner til å være på vakt mot dem som forvrenger den kristne læren og dermed skaper splittelse. Det som er splittende og som kan føre troende til fall, er altså de lærene som er i strid med den apostoliske lære. Jesu disipler kan ikke ha kirkefellesskap med mennesker som står for slike lærer, men må dra seg vekk fra dem, uansett hvor sympatiske og fine de ellers måtte fremstå.
Dette verset taler sterkt inn i vår tid. For det er så vanlig i dag å mene at sannhet er noe relativt og at vi derfor bør være tilbakeholdne med å uttale oss tydelig om hva som er sant og usant. Det kan oppleves støtende for mange at Paulus her vektlegger sannhet over toleranse og ytre enhet. Idealet nå er jo felleskristen aktivitet og samarbeid, at det må være høyt under taket og rom for vidt forskjellige læreoppfatninger.
Vi i Den Lutherske Bekjennelseskirke blir ofte oppfattet som veldig strenge når det gjelder læren om kirkefellesskap, fordi vi vil rette oss etter Skriftens mange formaninger og advarsler mot falsk lære. Ekte kristen enhet og enighet må alltid være basert på sannhetens ord i Bibelen. Avvik fra Guds Ords undervisning er aldri ufarlige, selv om de kanskje iblant kan virke små og ubetydelige. Som skrøpelige syndere er vi helt avhengige av å få den rette og uforfalskede medisinen. Falsk lære er som en surdeig som gradvis gjennomsyrer hele deigen (1 Kor 5,6; Gal 5,9), og det har fått alvorlige konsekvenser i kirkesamfunn rundt om i verden at Guds ords formaning om ikke å gi plass til falske lærere i så stor grad har blitt ignorert.
Samtidig som vi skal være på vakt mot avvik fra den sanne læren, skal vi enda mere glede oss over sannheten, den rene bibelske læren, slik Jesus vil: «Dette har jeg sagt dere for at min glede kan være i dere og deres glede kan bli fullkommen» (Joh 15,11). I Romerbrevet er apostelen Paulus full av jubel over læren om vår rettferdiggjørelse av nåde alene, ved troen alene, for Kristi skyld alene.
Vi har også grunn til å glede oss stort over enheten og enigheten med andre kristne, i vår egen lille kirke og i søsterkirker i andre land. I KELK-fellesskapet (Den konfesjonelle evangelisk-lutherske konferanse) har vi nå mer enn tretti søsterkirker rundt om i verden med samme tro, lære og bekjennelse. Dette fellesskapet er en herlig gave fra Gud og viktig å verne om. Kirkefellesskap handler ikke om å isolere seg, men først og fremst om noe positivt og gledelig, om å få være medarbeidere for sannheten, samarbeide om oppdraget å forkynne evangeliet for alle folkeslag og vinne mennesker for Guds rike.
«Må tålmodighetens og trøstens Gud hjelpe dere alle til å vise enighet, etter Jesu Kristi vilje. Da kan dere samstemt og med én munn prise Gud, vår Herre Jesu Kristi Far» (Rom 15,5-6).
«Selvmordsturisme» er et nytt fenomen. Folk reiser til Sveits for å få hjelp til å avslutte livet. Ny teknologi er tilgjengelig: «Sarco-poden» er en elegant utformet kapsel med plass til ett menneske. Den aktiveres med én knapp, og på ett minutt erstattes oksygenet i kapselen med nitrogen, så personen dør raskt og angivelig smertefritt – helt alene, uten medisinsk assistanse. Siden den er bærbar, gir den mulighet til å dø med utsikt til naturskjønne omgivelser.
I Norge er det ulovlig å bistå ved selvmord, så utleie av Sarco-poder er foreløpig uaktuelt. Selvmordsforsøk er i seg selv ikke straffbart, men loven forbyr både eutanasi – også kalt aktiv dødshjelp (f.eks. når en lege setter en dødelig sprøyte) – og assistert selvmord (f.eks. når en pasient selv tar et medikament skrevet ut av lege).
I Belgia, der eutanasi er lovlig, kan nå ikke bare fysiske, men også psykiske lidelser, inkludert spiseforstyrrelser, gi grunnlag for dødshjelp. Den opprinnelige 18-årsgrensen er fjernet.
I Norge er omtrent halve befolkningen positive til dødshjelp. I medisinske miljøer og i politiske partier har det derimot mest vært skepsis. Men nylig har flere innenfor partiene ønsket seg en utredning av «selvbestemt assistert livsavslutning». TV2-dokumentaren Dødsenglene gjorde inntrykk – om menn som tilbyr seg å drepe folk som vil dø. Burde ikke alvorlig syke, fortvilte mennesker heller få et slikt tilbud fra helsevesenet?
Dette handler om menneskesyn. Det er forskjell på mennesker og dyr. Veterinærens oppgave kan være å avlive gamle og syke dyr, mens legens oppdrag alltid har vært å redde liv og lindre smerte – ikke å avslutte liv. I den gamle hippokratiske ed for leger, heter det: «Jeg vil ikke gi dødelig gift til noen som ber om det, heller ikke gi råd om hvordan de kan ta sitt liv.»
Legalisering av eutanasi kan lett gi syke og funksjonshemmede følelsen av å være en byrde for samfunnet – at deres liv, med «lavere kvalitet», ikke lenger har verdi. Det er ille at i Canada mener mange at fattige og hjemløse gjerne kan tilbys dødshjelp.
Men mennesket er skapt i Guds bilde, og budet sier: «Du skal ikke slå i hjel.» Gud ga oss livet, og hvert menneske er verdifullt – uavhengig av alder, sykdom og funksjonsevne. Bibelen forteller om Job og hans store lidelser. Han ønsket at han aldri var blitt født (Job 3). Likevel var det ikke en aktuell løsning å ta sitt eget liv. Selvmord er å gjøre seg selv til herre over liv og død.
Det bør nevnes at «behandlingsbegrensning» er noe annet enn eutanasi og legeassistert selvmord. Iblant er det bedre å la døden inntreffe naturlig enn å fortsette å gi en pasient livsforlengende medisin. Begrensning av behandlingen betyr ikke at en slutter å gi pleie og omsorg.
Vi vil ha barmhjertighet med de lidende, gi trøst og lindring. Troen på Jesus gir håp midt i lidelse og død: «En mann av smerte, kjent med sykdom … Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han» (Jes 53). Ved sin korsdød og oppstandelse vant han over syndens og dødens makt. Alle som tar sin tilflukt til ham, har full tilgivelse, seier over døden og evig liv.
500 år siden – 13. juni 1525. Fra Wittenberg i Tyskland går det ut en nyhet som vekker stor oppsikt over hele Europa: Reformatoren Martin Luther har inngått ekteskap med Katharina von Bora, en tidligere nonne.
Hva var egentlig så oppsiktsvekkende med dette? Mange var opptatt av at brudgommen var en tidligere munk, som jo i klosteret hadde avgitt løfte om å leve i livslangt sølibat. Bruden hans hadde også som sekstenåring lovet at hun aldri skulle gifte seg. Nå gjorde de det likevel. Hvordan kunne det være greit å bryte hellige løfter på den måten? Dette var en skandale, mente motstanderne av reformasjonen.
Etter grundige bibelstudier hadde Luther forstått at både pavekirkens syn på ekteskapet og praksisen med klosterløfter var i strid med Guds ord. Det ekteskapelige samlivet ble foraktet som noe verdslig og kjøttslig. mens det å leve i kloster derimot ble betraktet som noe svært hellig. Luther begynte derfor å lære folk at klosterløfter ikke var bindende, og at de fullstendig burde avskaffes, siden de var i strid med Guds skaperordning. Det var galt å nekte noen å gifte seg. Ekteskapet er en gudgitt og god ordning for menn og kvinner, også for prester og tidligere munker og nonner.
Klosterløftene var blitt avgitt under falske premisser, folk var blitt lurt av kirken til å bøye seg for menneskelige påfunn som var i strid med Guds evangelium. Da var det ikke feil å bryte slike løfter, erklærte Luther. Det var problematisk når de som levde i kloster innbilte seg at de førte et bedre liv enn vanlige kristenmennesker, og at de ved sin lydighet, disiplin og prestasjon forbedret sin stilling overfor Gud og hjalp seg selv til himmelen. Dette var jo å fornekte Kristus og Guds nåde. Det menneskeskapte systemet med klosterløfter og krav om et liv i sølibat tok heller ikke hensyn til de kristnes skrøpelighet og la på skuldrene deres en byrde de ikke var i stand til å bære. Resultatet var mye forskrekkelig umoral og hykleri i klostrene og blant prester og biskoper.
Luthers skrifter fra årene 1520-1522 om nådens evangelium, om de kristnes frihet, om ekteskap og klosterløfter ble lest av svært mange, også i klostrene. Derfor hadde allerede mange mer ukjente prester, munker og nonner gått hen og giftet seg. Men det at den berømte reformatoren selv i 1525 tok steget inn i ekteskapet var en begivenhet som gjorde langt større inntrykk. Motstanderne gjorde et stort poeng av at dette viste klart hvor villfaren, umoralsk og farlig denne mannen og læren hans virkelig var.
Katharina von Bora (født 1499) var oppvokst i et nonnekloster, der hun hadde fått en god utdannelse, blant annet behersket hun latinsk språk. Men etter å ha blitt kjent med Luthers undervisning, rømte hun fra klosteret påskeaften 1523 sammen med ti andre nonner. De kom til Luthers hjemby Wittenberg, hvor de ble tatt godt imot og fikk hjelp til å starte et nytt liv. En del av dem fant seg ektemenn, men i Katharinas tilfelle gikk det ganske trått. Etter flere mislykkede forsøk på å finne en brudgom, foreslo hun frimodig at dersom det var Guds vilje ønsket hun å gifte seg med selveste reformatoren.
Luther hadde opprinnelig vært motvillig til å gifte seg med noen, han hadde bare ikke lyst, selv om han hadde anbefalt det for alle andre. Han mente også at det var lite ideelt å stifte familie for en som i 1521 var blitt lyst i bann og fredløs og derfor plutselig kunne bli tatt av dage. Men nå trengte Katharina en ektemann, og Luther innså dessuten at denne ekteskapsinngåelsen ville bli en betydningsfull offentlig bekreftelse av reformasjonens lære. Så til slutt ga han etter og sa ja.
13. juni ble de to gift i en privat seremoni i Svarteklosteret, brudgommens bolig, med bare en håndfull utvalgte gjester til stede som vitner. Pastor Johannes Bugenhagen sto for selve vielsen. Dagen derpå ble det en liten feiring sammen med vitnene. En større offentlig seremoni og feiring fant sted to uker senere, med høytidelig gjentagelse av ekteskapsløftene i bykirken, med langt flere gjester og en fest med mye god mat og drikke. Bystyret hadde donert tønner og fat med øl og vin.
Nyheten om reformatorens ekteskap førte til en flom av falske, stygge rykter og spekulasjoner om Martin og Katharinas forhold. Det ble sladret om at bruden allerede var gravid og hadde født et barn like etter bryllupet. Hun ble spottet som en «troløs nonne», en tvilsom «dansetøs» som hadde kastet seg om halsen på den «frafalne og lystige» augustinermunken i Wittenberg, som nå brukte reformasjonen til å fremme sine egne syndige lyster. I Spania gikk det til og med en historie om at Katharina tidligere hadde arbeidet på bordell.
Men blant reformasjonens tilhengere ble herr og fru Luthers bryllup derimot hyllet som et sterkt symbol på frihet fra romerkirkens strenge lover og regler. Ekteskapet og hjemmet deres kom i lange tider til å stå som et viktig forbilde for evangeliske pastorer og pastorfruer i mange land.
Det ble et lykkelig ekteskap. Ett år etter bryllupet fødte Katharina det første av i alt seks barn. Noen år senere skrev Luther: «Jeg elsker min Käthe, jeg elsker henne mer enn meg selv.» En annen gang sa han: «Käthe, du er en keiserinne.» Og: «Der det fins sannhet og tro, barn og kjærlighetens frukter, og ekteskapet ses på som hellig og guddommelig, der er det virkelig et velsignet sted å være. For foreningen og fellesskapet mellom mann og hustru er en stor ting.»
Luther kalte konen sin for «Wittenbergs morgenstjerne», fordi hun sto så grytidlig opp for å ta seg av alle sine forpliktelser og gjøremål. Hun organiserte husholdningen og familiens økonomi på en svært imponerende måte. I huset deres, et gammelt kloster, bodde og spiste i tillegg til familien mange studenter og andre. Katharina drev med avl og salg av storfe og var kjent for å brygge byens beste øl. Iblant drev hun dessuten et hospital, hvor hun og andre pleiere tok seg av mennesker rammet av pestsykdom. Hun var også en verdifull støtte for mannen sin når han iblant kom i åndelige kriser.
En gang Luther satt til bords sammen med familie, venner og studenter siterte han – med klar adresse til Käthe – fra Salomos Ordspråk kap. 31: En dyktig kone – hvem finner vel henne? Langt mer enn perler er hun verdt. Mannen stoler på henne i sitt hjerte, han mangler ikke vinning. Hun gjør bare godt imot ham, aldri noe ondt så lenge hun lever. Hun skaffer seg ull og lin, hendene arbeider med liv og lyst. Hun er som handelsskipene, hun skaffer mat langveisfra. Før dagen gryr, er hun oppe, gir mat til sitt hus og setter tjenestejentene i arbeid. Hun ser seg ut et jordstykke og kjøper det, for det hun har tjent, planter hun en vinmark. Styrke er beltet hun har om livet, hun tar i med sterke armer… Styrke og verdighet er hennes drakt, hun ler mot dager som kommer. Hun åpner munnen med visdom, kjærlig rettledning har hun på tungen. Hun ser etter hvordan det går i huset, og spiser ikke latskaps brød. Barna står fram og priser henne lykkelig, mannen gir henne ros: «Mange kvinner har vist at de er dyktige, men du overgår dem alle.» Ynde svikter, og skjønnhet forgår; men en kvinne som frykter Herren, skal ha ros. Pris henne for frukten av hennes arbeid, hennes gjerninger skal gi henne ros i byens porter!
Luther avviste med rette pavekirkens lære om at ekteskapet er et sakrament som gir «indre og helliggjørende nåde» i hjertene. Ekteskapet er i stedet en gudgitt ordning for livet her i denne verden.
Men som gift mann og far til en barneflokk, med alle bekymringene det førte med seg på grunn av sykdom, økonomiske utfordringer osv., lærte Luther at familielivet likevel som få andre ting tvinger de troende til å kaste seg selv på Herren og stole på Ham. På denne måten “driver og hjelper ekteskapet oss framover i Ånden og troen”, skrev han. Mange vanskeligheter, kors og tårer må forventes. Men for troende, som er villige til å kjempe seg gjennom alt dette, som tenker på at ekteskapet og familien er innstiftet og elsket av Gud og ble æret av Kristus i bryllupet i Kana; for dem vil Gud “gjøre vann om til vin”, ved sitt hellige Ord.
Tor Jakob Welde
Illustrasjoner:
1) Maleri av Lucas Cranach d.e., 1529. Wikimedia Commons.
2) Frimerke fra Deutsche Post, 1999. Wikimedia Commons.
Mattias (en variant av det hebraiske Mattitja, som betyr «Guds gave») var navnet på den av Jesu disipler som ble valgt til å erstatte forræderen Judas Iskariot. Mattias var trolig en av de syttito disiplene som Jesus sendte ut foran seg, «to og to, til hver by og hvert sted som han selv skulle besøke» (Luk 10,1).
I Apostlenes gjerninger leser vi at Peter reiste seg en gang omtrent 120 troende var samlet, og sa: «Noen menn var sammen med oss hele den tiden Herren Jesus gikk inn og ut blant oss, helt fra begynnelsen, da han ble døpt av Johannes, og til den dagen han ble tatt fra oss opp til himmelen. Nå må en av disse sammen med oss være vitne om at han er stått opp.»
Og de stilte fram to: Josef, som ble kalt Barsabbas med tilnavnet Justus, og Mattias. Så ba de: «Herre, du som kjenner alles hjerter, vis oss hvem av disse to du har utvalgt til å ta plassen etter Judas og overta den aposteltjenesten som han forlot da han gikk til sitt eget sted.» De kastet lodd mellom dem, og loddet falt på Mattias. Fra nå av ble han regnet som apostel sammen med de elleve (Apg 1,15-26).
Hvorfor var det viktig at antallet apostler måtte opp igjen til tolv? I Bibelen er tallet tolv forbundet med Guds folk og kirken. Som en parallell til Jakobs tolv sønner og Israelfolkets tolv stammer, hadde Jesus kalt tolv apostler. Løftet til Abraham – om at hans ætt skulle bringe velsignelse til alle jordens slekter – ble oppfylt da Jesus innstiftet den nye pakten gjennom sitt blod og sin død og deretter sendte apostlene ut med evangeliet i ord og sakramenter. «Dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende» (Apg 1,10). Apostlene spilte en nøkkelrolle i organiseringen og ledelsen av de første kristne menighetene. De troende «holdt seg trofast til apostlenes lære» (Apg 2,42), en lære de selv hadde mottatt fra Jesus.
At apostelen Mattias fylte den tomme plassen etter Judas Iskariot, symboliserte at Guds familie igjen var komplett med tolv støttende søyler. I Johannes’ åpenbaring beskrives det nye Jerusalem, en hellig by som kommer ned fra himmelen, med tolv porter og en bymur med tolv grunnsteiner – «på dem var det skrevet tolv navn, det var navnene til Lammets tolv apostler» (Åp 21,10.14).
Ifølge en tidlig gresk beretning virket Mattias som misjonær i Etiopia. Andre tradisjoner forteller at han forkynte evangeliet i Kappadokia, i dagens Tyrkia. I kirkekunsten er han ofte avbildet med en øks, et symbol på hans martyrdød.
På gamle norske primstaver er 24. februar markert som «Mattismesse». På denne datoen er det i vår tid navnedag for Mattias, Mattis og Mats.
Den nikenske trosbekjennelsen. Konstantin med biskoper på konsilet i Nikea. Ikonmaleri, public domain
Konstantin den store var romersk keiser i perioden 306-337 e.Kr. Han gjorde slutt på forfølgelsen av de kristne og grunnla Konstantinopel som hovedstad for et nytt kristent rike.
Som ung mann hadde han vært soltilbeder og vitne til de harde kristenforfølgelsene under keiserne Galerius og Diokletian. Men i 313 innførte Konstantin allmenn religionsfrihet gjennom Milano-ediktet. Etter hvert ga han stadig større privilegier til den kristne kirken. I 321 ble søndagen erklært som helligdag, og kristne symboler begynte snart å pryde keiserens mynter. Kristendommen ble imidlertid ikke Romerrikets offisielle statsreligion før i 380, under keiser Theodosius.
Konstantin engasjerte seg sterkt i teologiske spørsmål og ønsket enhet og harmoni i kirken. Den arianske vranglæren var blitt årsak til mye splittelse og uro. Arius, en teolog fra Alexandria i Egypt, hadde rundt år 318 begynt å fornekte at Guds Sønn – i likhet med Gud Faderen – hadde eksistert fra evighet av.
For å løse konflikten innkalte Konstantin i 325 til et konsil (kirkemøte) i byen Nikea, dagens Iznik i Tyrkia. Dette var det første møtet der biskoper fra alle Romerrikets provinser, sammen med en del prester, diakoner og andre, samlet seg, totalt om lag 300 personer. Keiseren besørget transport, kost og losji for alle. Han var selv til stede under møtet og skrev under på den første utgaven av den nikenske trosbekjennelsen, der det slås fast: «Vi tror på én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, av samme vesen (gresk: homoousios) som Faderen.»
Arius og hans tilhengere nektet å underskrive og ble ekskommunisert. Trosbekjennelsen ble senere bearbeidet og utvidet på konsilet i Konstantinopel (år 381). Med sine formuleringer om Jesu guddommelighet har den fortsatt en viktig betydning for kirken i dag.
Stat og kirke Nikea-konsilet markerte starten på en tett kobling mellom kirke og stat. Keiser Konstantin tok en aktiv rolle i kirkelige spørsmål og brukte kristendommen til å styrke sin politiske makt. Hans beskyttelse og støtte bidro til at evangeliet nådde flere mennesker, og de kristne fikk endelig frihet fra forfølgelse. Men samtidig førte sammenblandingen av tro og politikk til at kirken mistet sin uavhengighet. Kristendom ble en vei til makt, siden det ble obligatorisk å bekjenne seg som kristen for å få stillinger i keiserens administrasjon.
Martin Luther kritiserte på 1500-tallet hvordan kirken fra Konstantins tid var blitt stadig mer styrt av verdslige interesser. Han mente at de første kristne, som ofte opplevde forfølgelse, hadde hatt en sterkere tro. Kirkens allianse med staten førte til korrupsjon og maktmisbruk. Luther kritiserte skarpt pavens dobbeltrolle som både verdslig og åndelig hersker. Under paveveldet lå fokus ofte på politisk makt og materiell rikdom, mens evangeliet ble undergravd og etter hvert nesten glemt. Kirken trengte en reformasjon.
Khi-Rho-symbolet (☧) består av de to første greske bokstavene i navnet Kristus (ΧΡΙΣΤΟΣ): Khi (X) og Rho (P).
Allerede i den tidligste kristne perioden, da kristendommen var forbudt, ble Khi-Rho brukt som et hemmelig tegn blant de troende. Symbolet gjorde det mulig for kristne å kjenne hverandre igjen, og det var ofte brukt på gravsteder.
Khi-Rho forbindes ofte med Konstantin den store, den første kristne romerske keiseren. Ifølge kirkehistorikeren Eusebius, som kjente Konstantin personlig, hadde keiseren en spesiell opplevelse mens han var på marsj med hæren sin. Da han så opp på himmelen, fikk han øye på et lysende kors over solen, ledsaget av de latinske ordene: In hoc signo vinces («I dette tegnet skal du seire»). Eusebius beskriver så Khi-Rho-symbolet som en del av denne visjonen.
Keiserens rådgiver Lactantius forteller en litt annen versjon: Konstantin hadde en drøm om kvelden den 27. oktober 312 e.Kr., der han så det samme symbolet og fikk en befaling om å male det på skjoldene til soldatene sine. Neste dag kjempet keiseren et avgjørende slag ved Ponte Milvio i nærheten av Roma. Med Khi-Rho som beskyttende symbol ledet han hæren til seier.
Konstantin tolket dette som at han hadde fått hjelp av den allmektige Gud, og han begynte å knytte seg nærmere til kristendommen. Khi-Rho-symbolet ble etter hvert avbildet på romerske mynter, militære faner, bannere, skjold og hjelmer, og det ble et kjennemerke for kristendommens nye status i Romerriket.
Glade jul, maleri av Viggo Johansen. Public Domain, Wikimedia Commons.
Skikken med å pynte trær til jul begynte i Tyskland på 1500-tallet og spredte seg senere til store deler av verden. Dikteren Goethe beskrev gleden over juletreet: «Det etterlengtede øyeblikket når døren plutselig ble åpnet og åpenbarte et pyntet tre med lys, godter og epler» kunne fylle et lite menneske med «paradisisk henrykkelse». En tradisjon oppsto hvor barna fikk plukke epler og søtsaker fra treet på trettendedagen, også kalt «helligtrekongersdag».
Stjernen i toppen av juletreet symboliserer Betlehemsstjernen som skinte da Jesus ble født. De vise menn fra Østen brukte den som ledestjerne for å finne den nyfødte kongen. Da de fant ham, knelte de og ga ham gaver. Blant annet derfor har vi også tradisjonen med julegaver under treet.
Men hvorfor henge epler og annet spiselig på treet? Dette handler om juletreet som et symbol på Livets tre i Edens hage, med god frukt og evig liv for de som spiste. Vi leser i Bibelen at «Herren Gud lot alle slags trær vokse opp av jorden, forlokkende å se på og gode å spise av, og midt i hagen livets tre og treet til kunnskap om godt og ondt» (1 Mos 2,9). Gud tillot menneskene å forsyne seg av alle trærne, unntatt ett – treet til kunnskap om godt og ondt. De ble advart mot konsekvensene om de spiste av det. Men menneskene lot seg friste og spiste av den forbudte frukten (om det var et eple eller noe annet er uvisst).
Dette opprøret mot Gud førte synd, lidelse, sorg, forgjengelighet og død inn i verden. Det merker vi og hele menneskeslekten den dag i dag, i vårt eget liv, vår egen kropp, og når vi ser på verdens tilstand. Adam og Eva måtte ut av hagen, og veien til Livets tre ble stengt, slik at ikke noen skulle kunne spise av livstreet og leve evig her i syndefallets verden (1 Mos 3,22-24).
Nå ble livet et slit, menneskene måtte streve for å dyrke jorden og skaffe mat. Gud sa: «I ditt ansikts svette skal du ete ditt brød» (1 Mos 3,19), på hebraisk lechem (brød, også ofte oversatt mat). Her har vi det samme ordet som i Beit Lechem/Betlehem. Bet/beit betyr hus, så dette bynavnet betyr «brødhuset».
Til denne vesle byen i Judea kom de vise menn ridende på kamelene sine, som representanter for hedningfolkene. For her hadde Gud nå gitt verden mat. Jesus sa: «Det brødet som kommer ned fra himmelen, er slik at den som spiser av det, ikke dør. Jeg er det levende brød som er kommet ned fra himmelen. Den som spiser av dette brødet, skal leve til evig tid. Og det brødet jeg vil gi, er min kropp, som jeg gir til liv for verden» (Joh 6,50-51). Med Jesu offerdød på korsets tre ble det skapt fred mellom Gud og mennesker (Kol 1,20). Frelseren vår har vunnet seier over syndens, djevelens og dødens makt. Dermed er veien til paradiset og Livets tre åpnet igjen.
Derfor har frukt og søtsaker på juletreet en vakker og herlig symbolikk: Med Jesu komme til jorden er det åpnet en ny vei, så vi kan få lov å spise og leve! Det vil si, vi får tro på ham, bare stole på Frelseren vår, som er «veien, sannheten og livet». Jesus gir oss evig liv. Han sier: «Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste» (Joh 14,6; 6,35). Om sin død på korsets tre sa han: «Når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg» (Joh 12,32). Gud lar nå alle få komme og spise, fra øst og vest, nord og sør.
Vi trenger ikke i dag å reise til Betlehem, «brødhuset», for å finne denne maten. Gud deler ut «det levende brødet» til oss over alt der evangeliet forkynnes. Det gode budskapet om nåde, tilgivelse, forsoning og fred med Gud for Jesu skyld lyder mange steder rundt om på kloden. Invitasjonen gjelder alle: «Hør nå på meg, så skal dere få spise det som godt er … Vend øret hit og kom til meg, så skal dere leve! Kom og spis!» (Jes 55,2–3).
Mot slutten av Bibelens siste bok ser Johannes inn i paradiset, den nye himmel og nye jord med det nye Jerusalem. Og der, ved elven med livets vann, står Livets tre! Det bærer rikelig frukt (Johannes’ Åpenbaring 22,2). Alt som gikk tapt ved syndefallet, er gjenopprettet. Døden finnes ikke mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. Gjennom Jesus har vi fått evig liv!
Vi nærmer oss julehøytiden, til minne om Fredsfyrstens fødsel i Betlehem, Davids by. Jesu komme til jorden er selve midtpunktet i verdenshistorien og vår tidsregning; med god grunn snakker vi om før og etter Kristi fødsel – en hendelse med enestående betydning. En himmelsk hærskare sang om «fred på jorden blant mennesker Gud har glede i». Englene siktet til den freden som bare barnet i krybben kan gi.
En sterk kontrast til hvordan det så ut og fortsatt ser ut i verden. Hvorfor så mye krig? Mange i vår tid legger skylden på religionene og tror at ved å fjerne all religion, vil det en dag bli fred. Men i bokverket Encyclopedia of Wars (2001), som beskriver alle kjente kriger og deres årsaker, fremgår det at faktisk bare omtrent 7 prosent av alle kriger har hatt noen form for religiøs årsak. I de aller fleste tilfeller handler det om kampen for makt, rikdom og territorium.
Et håp om en fremtidig gullalder med ytre fred her på denne jord stemmer ikke med Bibelen. «Helt til enden skal det være krig,» sa Guds engel Gabriel (Dan 9,26). Samme Gabriel bar også bud til jomfru Maria om at hun skulle bli med barn og føde Jesus – en evig konge med et rike som aldri skal ta slutt; Guds Sønn. Fra krybben til korset skulle veien gå for ham. Gjennom Abrahams ætt skulle alle slekter på jorden bli velsignet. Jesus skulle overvinne syndens, dødens og mørkets makter og grunnlegge et fredsrike ved sin soningsdød på korset. Der, løftet opp fra jorden, skulle han dra alle til seg, som han sa (Joh 12,32). Og han fullførte sitt oppdrag seierrikt.
Forsoningens budskap om fred med Gud, går ut til fjerne kyster, til jordens ytterste grenser. Hans nådes store gave forkynnes og overrekkes gjennom evangeliet. Bibelens vitnesbyrd om Jesus skaper tro og glede: Herren er konge! Han har kjøpt oss fri fra all synd og skyld, og han har beseiret døden for oss. Gjennom dåpen og troen er vi medlemmer av hans fredsrike og borgere av det nye Jerusalem.
Hvor underbart dette er, får vi ikke erfare fullt ut ennå. For dagene er onde, verden er preget av forgjengelighet og død, mørkets fyrste raser omkring vel vitende om at timeglasset er i ferd med å renne ut. Men vår framtid er lys. Vi venter på vår Herres gjenkomst, med de dødes oppstandelse og den nye himmel og nye jord hvor rettferdighet bor, som Gud skal skape. Først da blir det en fullkommen «ytre» fred, og da skal vi få juble og være glade uavbrutt, for alltid, uten at noen synd, fristelse, svakhet, lidelse og ytre eller indre fiender skal forstyrre oss det aller minste. Han skal tørke bort hver tåre fra øynene våre. «Døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte» (Åp 21,4).
Må Gud velsigne årets julefeiring i alle land og gi glede og fred i menneskenes hjerter – på grunn av Fredsfyrsten som ble født til jorden.
Evan Luth 